Historien

Gjermund Høgh

Fortalt av tidligere rektor Gjermund Høgh
i forbindelse med skolens 125-års jubileum i 1998

 

Skolen ble startet som noe av det første den katolske menigheten i Bergen kom i gang med etter at menigheten ble grunnlagt i årsskiftet 1857-58. Første sogneprest var Christopher Holfeldt-Houen. Først holdt menigheten til hos kjøpmann Kahrs på Kalmargjerdet, men menigheten kjøpte snart tomt litt i utkanten av byen for å bygge en kirke. Da var også pastor Stub tilbake i Bergen. Johan Daniel Stub var bergenser og sønn av en tørrfiskhandler. Han hadde reist til Italia for å pleie sin fars forretninger, men kom tilbake som katolsk prest. Selv om han ikke var den første sognepresten, regnes pastor Stub som den som virkelig etablerte menigheten og som fikk reist St. Pauls kirke som fortsatt er den største katolske kirken i Norge. Pastor Stub ligger nå begravet ved kirken.

Grunnsteinen for St. Paul kirke ble lagt ned i september 1865. Først ble imidlertid prestegården bygget ferdig. Den ble tatt i bruk i 1868 og da var der også forberedt plass til noen skolerom. Antagelig tok det ennå noen år før skolen kom i gang, for først i 1873 får vi sikkert vite at den var i gang. Vi regner derfor skolen fra 1873, selv om det godt kan hende den alt var i gang noen år før dette. Det forteller mye om hvor viktig det var for menigheten å ha egen skole at den er eldre enn selv kirkebygget. St. Pauls kirke ble først ferdig og innviet i 1876.

Vi vet lite om skolens tidligste år bort sett fra at den er omtalt i noen brev. Først fra ca. 1890 har vi protokoller og andre offisielle skoledokumenter. Fra da av hører vi om en typisk menighetsskole. De fleste elevene var katolikker og de fleste katolske barn gikk på St. Paul. Det er en liten skole som tjener en liten menighet. De fleste familiene lever i trange materielle kår: Mange er innvandrere, italienske gipsarbeidere, tyske mekanikere, polske musikere og sjøfolk som hadde hentet en kone i utlandet. I protokollene kan vi lese om tilpasningsproblemer og det er smått med status. St. Paul skole er en skole for små i samfunnet og det er ikke bare idyll. Ved århundreskiftet var den typiske fraværsgrunn mangel på sko, eller at skoene var til skomakeren. Skolen var en 7-årig folkeskole med elevene fordelt i 3 ulike klasser. Klasserommene var en del av prestegården, Krypten var gymnastikksal og sløydsal.

Birgittahjemmet var søstrenes hus, først som St. Franciskus hospital og senere som Moderhus. Skolens lærere var St. Franciskussøstre (nonner), men også presten hadde noen timer. Menigheten ble stiftet i 1857 og vokste ganske langsomt. Noe av veksten kom av norske som konverterte (ble katolikker), men i alle år har en det også kommet nye medlemmer til fra utlandet. Derfor har fremmedspråklige alltid vært en del både av menigheten og skolen. Rundt 1960 hadde menigheten knapt 500 medlemmer. På godt og vondt kjente alle hverandre og møttes i kirken, på skolen og ellers.

Jeg var selv elev på St. Paul på den tiden og husker godt hvordan skolens, menighetens, og langt på vei familienes liv var knyttet til hverandre. At en innvending mot de katolske skolene var at de kunne ha et preg av ghetto, kunne forstås. Lenge før min tid hadde skolen imidlertid sluttet å føre i protokollen hvilke elever som var borte fra søndagsgudstjenesten og den daglige morgenmesse. Elevtallet varierte, men fra århundreskiftet hadde skolen oftest rundt 50 elever.

Etter hvert trengte skolen nye lokaler og det var planer om å bygge ved siden av prestegården. Søstrene drev den gang Florida sykehus, et stort og moderne sykehus som både var søstrenes største virksomhet og den katolske kirkes ansikt utad i byen. Under krigen var sykehuset overtatt av tyskerne og de hadde bygget en militærbrakke på eiendommen. I 1963 ble denne brakken ledig og skolen skulle være der midlertidig mens det ble bygget ny skole ved kirken. Tiden på Florida ble 28 år, men skolen utviklet seg. Det var mer plass i brakken enn det hadde vært i prestegården og i løpet av noen få år var skolen fulldelt folkeskole, det vil si den hadde en klasse på hvert trinn, 1. – 7. klasse, og rundt 120 elever. Denne veksten var hurtigere enn utviklingen av menigheten.

Siden skolen var flyttet bort fra kirken var ikke forholdet til menigheten like tett. Flere katolske barn begynte på kommunale skoler og de fleste nye elevene var ikke medlemmer av menigheten. Mange av de nye familiene var mer økonomisk veletablerte en det som hadde vært vanlig ved skolen tidligere. For skolen ble disse elevene svært viktige – dette var fortsatt en tid da det ikke ble gitt offentlig støtte til St. Paul skole. Når disse årene også var den perioden da endringene i Kirken som fulgte det annet Vatikankonsil (1962-65) skulle gjennomføres, var det ikke å undres over at mange hadde problemer med å kjenne skolen igjen. Preget av menighetsskole var ikke så tydelig som tidligere. Det var ikke fullt så spesielt å være elev på St. Paul som før.

Skolen vokste imidlertid videre. Et av de viktigste år for St. Paul skole var 1970, da ble Privatskoleloven innført og skolen fikk etter nesten hundre års virke offentlig tilskudd. For de fleste av de katolske skolene var dette for sent. Det har vært skole i de fleste katolske menigheter i Norge, men de ble stengt etter hvert – særlig av økonomiske årsaker. Av de på det meste ca. 20 katolske skolene, var det bare St. Franciskus i Arendal, St. Sunniva i Oslo og oss som overlevde til 1970. Da privatskoleloven ble innført, kunne vi også følge opp den nye skoleloven fra 1969, fra å være 7-årig folkeskole ble vi en 9-årig grunnskole med barnetrinn og ungdomstrinn og skolen vokste til ca. 225 elever. St. Paul ble også en av byens første og største førskoler. På denne tiden trodde vi det skulle bli mulig å bli på Florida. Vi bygget et nybygg med gymnastikksal og noen klasserom og vurderte oppussing av brakken og andre løsninger på Florida.

Nå var skolen blitt større og flere lærere måtte ansettes. Unge søstre som kunne bli lærere var der ikke, men de offentlig tilskudd gjorde at sivile lærere kunne tilsettes. I hele denne perioden var det Sr. Rita van Balen (se bilde – klikk på bildet for å se større bilde) som var skolens leder. Hun hadde begynt som lærer ved St. Paul i 1933 og hadde vært skoleleder fra 1948. Uten Sr. Ritas innsats for skolen, hadde den nok ikke overlevd i mange vanskelige år. Da Sr. Rita gikk av med pensjon i 1978, ble hun tildelt HM Kongens Fortjenstmedalje.

Sr. Angeline Menting ble den siste skolesøsteren som var lærer på St. Paul skole. Hun sluttet i 1980. Det var St. Franciskussøstrene som hadde betjent skolen (det vil si at de hadde tatt ansvar både for å skaffe lærere og det meste av utgiftene) helt fra 1901. Da Sr. Angeline sluttet, var det altså en lang periode med stor oppofrelse og avgjørende innsats fra søstrene som syntes å se sin avslutning. Heldigvis har vi de senere årene igjen fått en søster på skolen, Sr. Sylvia Krisch, som er i resepsjonen to dager hver uke.

Våre planer på Florida måtte oppgis da det ble klart at skolen kom i veien for veiutbygning og vi måtte finne andre løsninger. Flere muligheter ble vurdert, både å overta eksisterende skoler i byen, flytte ut av sentrum og å bygge om bygninger i sentrum. Vi fant at den lykkeligste løsningen var å flytte tilbake til gamle tomter – tomten ved siden av den kirke som har gitt skolen sitt navn. Det var også desto mer naturlig siden skolen igjen fikk flere katolske elever. Noe skyldtes dette at offentlig støtte gjorde skolepenger mindre tyngende, men enda større betydning hadde det at menigheten nå vokste svært hurtig. Mens det alltid har vært en god del innvandrere i menigheten, ble dette helt spesielt tydelig fra midten av 70-tallet. Da kom først en stor gruppe flyktninger fra Vietnam og siden mange fra Chile. Også mange nye landsmenn fra Sri Lanka og andre kulturer har vært med å sette sitt preg både på menigheten og på skolen.

Prestegården fra 1868 måtte rives og prestegården flyttes til Herman Fossgate 9. Den nye skolebygningen stod klar til bruk da skoleåret begynte i august 1991 og vi kunne da utvide skolen med å ha paralleller på ungdomstrinnet. Med barna i førskolen, var det 325 elever på skolen. Det nye bygget hadde kostet nesten 40 millioner kroner og omkring halvparten ble betalt med erstatningen for skolen på Florida som ble overtatt av veimyndighetene.

I 1997 får vi en grunnskolereform (Reform 97) som krever mer plass, nye krav og nye arbeidsformer både for elever og lærere. Dette satte fart i planene om å bygge ut hele vårt kvartal som St. Paul skole og menighetssenter. Det nye tilbygget gir plass til skolefritidsordning (Pauline), ny naturfagsal og bibliotek og nytt personalrom. Det vil også bli gjort noen mindre endringer i nåværende skolebygg. Samtidig med denne utbygningen vil St. Franciskus hospital/Moderhuset/ Birgittahjemmet bygges om til prestegård og menighetshus. Av det som måtte vike for å gi plass til vårt tilbygg og flytting av prestegården, var vår barnehage som vi hadde hatt i gang siden 1980. Også de omkring 20 studentene som leide hybler på Birgittahjemmet måtte sies opp.

Når skolens tilbygg blir ferdig til vårt 125-års jubileum og prestegården flytter til Birgittahjemmet er St. Paul skole og menighetssenter fullført.. Et flertall av elevene, i det minste på barnetrinnet, er katolikker og omlag en tredel av alle elevene er fremmedspråklige. Menigheten har vokst til over 4.000 medlemmer. St. Paul skole er ikke lengre en liten skole i en liten menighet. Med 325 elever er skolen en av byens større skoler.

På et vis fullfører vi nå det arbeidet pastor Stub igangsatte – ringen er sluttet. Men den kirken pastor Stub den gang bygget så alt for stor, er nå blitt for liten.

Gjermund Høgh
tidligere rektor – nå skoleråd for De katolske skolene i Norge