Søster Ritas tale ved 100-års jubileet – kombinert med innflytting i ny gymsal i 1973

Kjære venner!

Det er vel egentlig unødvendig å si at jeg er glad og takknemlig i dag når nå et stort og lenge næret ønske er blitt oppfylt i og med at skolen har fått sin gymnastikksal og samtidig de klasserom og andre tilleggsrom som måtte komme hvis man skulle kunne si at St. Paul skole er fullt utbygget.

På barnas, lærernes og egne vegne vil jeg uttale min dypfølte takk til alle som har bidradd til at skolen i dag kan overta dette vakre bygg og alt det inneholder!

Mitt ønske til både lærere og elever er at det må bidra til øket trivsel, kort sagt at det må være en god arbeidsplass. Sunnhet på sjel og legeme sies å være nær knyttet til hverandre. Måtte det fremme elevenes åndelige og kroppslige helse!

Skolen feirer også sitt 100-års jubileum. Jeg skal ikke her gi noen utførlig historikk, men jeg får kanskje lov til gi noen korte glimt fra skolens gamle dager og frem til i dag.

Jeg har i disse dager bladd litt i protokoller fra før århundreskiftet og utover. I en årrekke fra 1912-16 holdt man en nøyaktig fortegnelse over forsømmelser og forsentkomming. Det slår en at det foruten de vanlige begrunnelser som vi i dag også kjenner til, finner slike ikke hadde sko, det var for dårlig vær, støvlene lekket. Andre grunner var: tannpine, pass av små søsken, fordi mor var syk osv.

Påfallende er fravær på flere måneder av gangen. En gang er et barn 3 måneder på skolen, for resten av skoleåret står det for hver måned: syk. Til. sitt kommer det som et hjertesukk fra lærerinnen: Hun er visst uhelbredelig syk! Der er barn som slutter på skolen, og en finner følgende bemerkning: «Eleven erholdt tilladelse at tiltræde en stilling paa vanlig betingelse.» De gode, gamle dager var visst ikke bare gode likevel!

Også forsømmelser fra gudstjenesten står notert gjerne med rødt blekk som f.eks. søndag den 16. januar 1916: «der var næsten ingen i gudstjenesten p.g.a. branden.» Barna var visst ellers ikke stort anderledes enn de er i dag: En pike må sitte etter fordi hun kastet kongerøkelse i ovnen på, skolen.

Elevtallet varierer fra ca. 50 og ned til bare 10 i 20-årene. Det ligger ca. 30 år mellom hver gang elevtallet når sitt maksimum, Det er da delvis de samme navnene som går igjen: det er neste generasjon av de samme familiene.

Internasjonal har skolen alltid vært, barnas navn forteller dette: i 1897/98 heter de bl.a. Pedro, Emilio, Julia, Isidor, Vincentia, Marino, Alexandra osv.

At ordenssøstrene og prester som underviste ved skolen, arbeidet gratis, er grunnen til at skolen overhodet kunne eksistere. Hvordan man har greid å holde det gående i perioder hvor man hadde legfolk ansatt ved skolen, er nok en gåte. Under «Indberetning for skoleåret l904/05 står der et NB: «Skoledirektøren lod merke, at med hensyn til udfyldelsen af rubriken om omkostninger ved skolen i det aarlige schema, burde den udfyldes ved for vor skoles vedkommende at notere «Nul» resp. ingen, da det var kun en ubetydelighed.» Tidene har skiftet også på dette området!

I 1938 besluttet Bergen Skolestyre å bifalle forslag fra skoleinspektør Daniel Vatne om at elever av St. Pauls skole får den samme anledning som elever av folkeskolen til å bli undergitt lægetilsyn og lægekontroll – som det heter. Men i samme brevet står der også at Skolestyret enstemmig fant ikke å kunne tiltre skolens søknad om fritt skolemateriell. Det skulle gå ennå 20 år før man kom så langt!

I mellomtiden kom krigen, også for Norges vedkommende. Ja, allerede i 1939 flyttet på Hitlers ordre 3 tyske familier med til sammen 11 barn tilbake til Tyskland. Det gav tomme pulter.

Under krigen blir skolegangen for mange barn vanskelig, skolebygninger skulle brukes til nye formål. St. Paul skole var for liten og fikk være i fred.

Det er i disse årene at skolen får protestantiske elever, først én, året etter 4, og før krigen er slutt, er det blitt 20, fem år senere 30 og dermed er forholdet blitt fifty fifty!

Vi som arbeidet ved skolen, mine medsøstre og jeg, pustet lettere, vi var glad for forandringen. Det var som å komme ut av en ghetto. Det ble et godt og positivt samarbeid: mellom elevene, ikke minst mellom foreldrene både innbyrdes og mellom foreldre og skolen.

I 1957 ble. der endelig bevilget fritt skolemateriell til elever ved private skoler. Beløpet vi fikk, var ikke stort. Vi kunne kanskje som skoleinspektøren i 1905 ha sagt = null, men en liten sten var løsnet, og den begynte – om enn meget langsomt – å rulle, noe som et meget aktivt foreldreråd gjorde sitt til.

Samme år får skolen sin Velforening: St. Paul skoles Venner, og vi går lysere tider i møte. Skolen får gaver, lærerne moralsk støtte. Uventet stiger så plutselig antallet av katolske elever med over 20 på 2 år, skolen er sprengt, automatisk presses tallet av ikke-katolske barn ned.

Romforholdene hadde alltid vært vanskelige. Utenom klasserommene var der ett lite rom på 2 x 3 m, som måtte gjøre tjeneste som lærerværelse, materialrom og bøttekott. Det ble verre og verre med et tak som lekket, yttervegger som ikke holdt maling, til det endelig ble konkrete byggeplaner.

Imidlertid ble i 1963 «barakken» på Florida ledig. Haakonsvern var ferdig til innflytting, og St. Paul skole flytte til Florida, midlertidig, — men, det ble nok permanent.

I disse siste 10 år går det slag i slag: fra 4-delt skole blir det etter bare få år: 5-, 6- og til slutt 7-delt skole. Vi får en gave fra Bergens Sparebank i 1965, det blir begynnelsen til skolekjøkkenet, St. Paul skoles Venner sørger for fortsettelsen, så kommer sløydsal, førskoleklasser osv.! Søstrenes kongregasjon gir skolen tillatelse til å ta i bruk flere rom, skolen vokser!

I 1970 blir «Loven om tilskudd til private skoler» vedtatt. Samme år får skolen sin første 8. klasse, året etter blir den 9., og dermed er St. Paul skole en fullt utbygget kombinert barne- og ungdomsskole.

Nye byggeplaner måtte til, resultatet ser vi omkring oss!

Som jeg sa i begynnelsen: jeg takker alle som har bidradd til at dette bygget kunne komme i stand.

Til slutt vil jeg gjerne få lov til å takke våre nåværende skolemyndigheter for den velvilje skolen har møtt, ikke minst da det gjaldt å få skolen godkjent som tilskuddsberettiget skole, men også i den alminnelige hverdag.

Personlig vil jeg takke for at jeg alltid trygt kan ty til Skoledirektøren med våre problemer, at jeg på Laksevåg Rådhus alltid har følelsen av å være velkommen, at vi i det hele tatt alltid kan regne med hjelpsomhet og forståelse.

Det er ikke minst derfor jeg er så glad for at De ville komme for å feire dagen sammen med oss her. Hjertelig takk!