Noen minner fra de årene søster Vinfrida var lærer på St. Paul skole

Av søster Vinfrida

Fra Informasjonsheftet som ble utgitt i forbindelse med skolens nybygg i 1990.

Første inntrykk.
Det er nå så lenge siden, og tiden har forandret seg så radikalt, at det er vanskelig å forestille seg at det virkelig er jeg som har opplevd disse tider med de forholdene som hersket da.

I 1933 satte jeg for første gang mine føtter på den smale trappen ved kirken, den som førte opp til inngangen til den gamle St Paul skole – Monsignore Snoys’ stolthet og min store forventning. Da hadde jeg vært to år i Norge og hadde så vidt begynt å forstå alt det nye og fremmedartede som var kommet inn i mitt liv.

Som utdannet lærer i Nederland hadde jeg praktisert noen år i det Nederlandske skolevesen, som var vel organisert, stassubsidiert og i det hele tatt for den tid meget godt utstyrt med moderne hjelpemidler og møbler.

Mgr. Snoys hadde vært veldig begeistret da han fikk høre at det kom tre nye lærerinner til «hans» skole på en gang. Jeg skriver «hans», fordi han hadde gjort en enestående innsats for å få skolen så god som det overhode var mulig – med de små midler han hadde til rådighet. Da vi kom var den nye lekeplassen nettopp ferdig – pent delt i to, den øverste delen for de mest «røffe» elevene, i virkeligheten guttene, den nederste delen var forbeholdt pikene. Over sakristiet lot han bygge en leilighet for kirketjeneren – vaktmester og et fint, lyst, nytt klasserom for de minste klassene.

Klassene og lokalet
Vi hadde kun katolske elever, og det var ikke mange av dem, det varierte mellom 30 og 40 alt i alt, fordelt over 7 klasser. Skolen var 4-delt, og siden 7 er et oddetall var det alltid den klassen som hadde flest elever som fikk være i ett av de to store rommene i selve skolebygningen, de som senere ble benyttet til samlingslokale for møter og kirkekaffe.

Det var enda to rom til i samme etasje, det gamle rommet til kapellanen, som etter nybygget over sakristiet ble omgjort til klasserom, og et kjøkken som samtidig tjente til lærerværelse. Det var det eneste rommet som hadde spring og avløpsvask. I den smale gangen var det en slags nisje som en søster med stor oppfinnsomhet hadde omdannet til et praktisk skap for melkekopper. Samtidig ble det til oppbevaringsskap for glemte votter, sydvester o.l.

Tunge stunder
I begynnelsen hadde jeg en meget vanskelig tid, alt var så nytt, så helt annerledes enn det jeg var vant til. Det var særlig to grunner til at jeg som lærer, og barna som elever, hadde store vanskeligheter. For det første var det naturligvis språket. Skjønt jeg fra begynnelsen av hadde brukt all min fritid til å lese og studere norsk, og hadde gjort mitt aller beste for å tilegne meg kunnskap om kulturen, skikker og især historie, følte jeg meg ofte meget underlegen, ulykkelig og skuffet når jeg ikke forstod barna, eller når de ikke forstod meg.

Det andre var økonomien, hvis en i det hele tatt kan snakke om noen økonomi. Det var ingenting å rutte med. Hver skrivebok, hvert viskelær og hver blyant barna trengte måtte skrives ned i materialboken som lå i kateterskuffen. Når barna ba om en ny blyant måtte de først levere inn den lille stumpen som de hadde igjen, og da måtte det først avgjøres om den var liten nok.

Optimisme
Etter som tiden gikk ble det lettere, og de mange kurs, både muntlige og skriftlige, var til ubeskrivelig hjelp for meg for å kunne takle de nye, uvante og – ikke å forglemme – små forhold vi befant oss i.

Som nevnt før var det få elever. Jeg husker ett år spesielt. Da ble det tildelt meg 1. og 2. klasse, til sammen 5 elever, to i annen og tre i første klasse. Et annet år fikk jeg 3. klasse. Det var den største hva elevtall angikk, og derfor fikk vi det største rommet, helt for oss selv; 12 elever.

Til tross for fattigdom og vanskeligheter gikk det bedre og bedre, vi ble veldig knyttet til hverandre og jeg lærte mye i den tiden, særlig av barna. Jeg er ennå svært takknemlig for den tiden.

Krigsårene
Etter som årene gikk vokste elevtallet, men det store gjennombruddet kom under krigen. De første dagene etter krigsutbruddet hadde vi ingen skole. Det var for farlig, og forholdene var usikre. De fleste skolene var stengte over lengre tid på grunn av evakuering og at tyskerne tok flere lokaler.

Vi derimot fortsatte etter en ukes tid, og da var det flere foreldre som prioriterte å sende sine barn til oss fremfor å la dem leke i gaten. Dessuten ble flere lærere tatt ut av skolen og sendt til Finnmarken. Da forholdene etterhvert ble mer normale, var det likevel mange barn som fortsatte på vår skole. Fra den tid av fikk vi flere protestantiske elever.

Krigsårene var vanskelige for alle mennesker, også for oss. Og nettopp midt i alle vanskelighetene fikk vi to meget strenge vintre å kjempe med. Det var mangel på strøm og brennstoff til oppvarming. Det var da igjen en grunn til at mange skoler måtte stenge dørene. Foreldrene fant en løsning som var helt unik. Hvert av barna kom om morgenen med to eller tre stykker ved, så vi kunne få varmet opp rommene. En morgen ble det stor jubel da en far kom med sine barn, som hver hadde en vedkubbe, mens faren bar på en svær sekk med brensel. Vi hadde varme for en hel uke og vel så det.

Julefeiring under krigen
Jeg minnes så godt som om det skulle vært i går at dette oppvarm-ingsproblemet rammet vår julefest på en overraskende måte. Det må ha vært vinteren 1944, da det var knapphet på alt. Vi kunne ikke holde fest i krypten under kirken. Det var mange grunner til det: fuktigheten etter langvarig kulde, faren i tilfelle angrep, osv. Derfor skulle festen foregå i de to skolerommene som visstnok også var kalde, men vi regnet med mange mennesker, og da skulle det vel gå, for fest skulle det bli. Barna hadde innøvd et meget enkelt skuespill som ikke trengte noen scene. Det var mest sang og dikt, så det var bra. Verre var det med bevertningen. Det var ingenting å få; ikke kaker, ikke epler eller appelsiner, nøtter e.l.. Det eneste vi fikk tak i var sirup og potetkaker. Mange timer stod vi på «lærerværelset» og smurte den hardfrosne sirupen på potetkakene. Det ble mest bare klumper ujevnt fordelt på kakene. Vi var stivfrosne da vi endelig var ferdige.

Festen begynte med gang rundt juletreet. Det var så mange mennesker at det ble det reneste kaos, men varme ble de i hvert fall. Etter fremvisningen av julestykket kom potetkakene på bordet. Men, men, hvem hadde tenkt på det: den veldige varmen gjorde at de tykt påsmurte kakene tinte opp, og sirupen rant ned fra alle kanter, på klærne, på gulvet, og etter en liten stund var det klisset og ekkelt samme hva en tok i, på dørhankene, dørkarmene, stolene, ja til og med knaggene som klærne hang på. Soknepresten var rasende på oss, at vi hadde vært så dumme og ikke tenkt lenger enn nesen rakk. Vi var ulykke-lige, men samtidig var det så komisk at vi tross alt tok det med godt humør. Det samme gjorde foreldrene, i alle fall de fleste. Barna syntes potetkakene var deilige.

En annen pussig episode jeg også må fortelle om var en annen juletrefest. Det var også under krigen, men da var festen i krypten. Vi hadde innøvd med barna flere fremstillinger fra Bibelen, og hadde lagt ganske mye arbeide i oppbyggingen av scenen og kulissene. Sløyden bak scenen vrimlet av hyrder og engler i alle størrelser og fasonger. Den første fremstillingen var bebudelsen, og deretter stallen i Betlehem. Så skulle det være flere tablåer, og hver gang måtte scenen forandres, en hektisk og nervepirrende affære. Etter hver scene var det sang i salen inntil teppet gikk opp for neste fremstilling.

Til den annen fremstilling var det bygget opp et fjell av stoler og kasser med en fargelagt duk av sekketøy. Oppå det hele ble en liten engel plassert, som fikk streng beskjed om at hun ikke fikk lov til å klatre ned når alt var ferdig, søster selv skulle ta henne ned. Etter den meget vellykkede fremstillingen og dun-drende applaus ble det sang og musikk i salen, og scenen ble gjort i stand til neste bilde. Det var rydding av krakker og tepper som ble nærmest kastet ut, og nye gjenstander kom på plass. Personene plassert, et kort blikk over det hele, og så: opp med teppet. Da hørtes et engstelig rop fra «fjellet i kroken»: «Søster, søster, du har glemt meg!» Der stod høyt under taket en liten engel med utstrakte armer og et skrekkslagent uttrykk i ansiktet, som snart ble forandret til et lykkelig smil da hun så søster nærme seg.

Bombing i Bergen
Krigstiden satte sitt spesielle preg på vår virksomhet. Det var bare noen få ganger at vi var nødt til å stenge skoledøren for noen dager eller timer p.g.a. bombeangrep. Vi hadde øvet med barna i å møte angrep med en rask flukt til kjelleren under presteboligen. Så snart signalet gikk, tok barna i en fart yt-tertøyet og gikk (ikke løp) gjennom gangen i prestegården ned i kjelleren. En av lærerne tok sangbøkene med i farten i tilfelle vi måtte bli der i lengre tid, og også for å berolige gemyttene. Vi op-plevde det noen ganger at det ikke ble noe av bombing, og etter en stund kunne vi rolig fortsette undervisningen.

Men en dag hadde vi en fryktelig formiddag. Ved det første signalet rømte vi til kjelleren på vanlig vis, og det varte en stund før det ble alvor. Vi benyttet ti-den til å synge noen sanger, men så plut-selig brakte det løs. Det dundret og hv-inte over hodene våre som om hele kvartalet ble bombet i grus. Sangen stil-net, og noen begynte å gråte. En liten pike klamret seg til mitt skjørt, og hylte og skrek. Jeg prøvde å hjelpe henne ved å si: «Du, vi er så trygge her. Tenk på biskopen som nå er midt ute på sjøen.» (Biskopen hadde nettopp avlagt oss et besøk, og var på vei til Haugesund.) Så ropte hun i sin fortvilelse: «Ja, men biskopen er en hellig mann», og mine trøstende ord hadde ikke stor effekt. Det var den dagen at det falt bomber på Laksevåg skole, og mange barn ble drept. Den samme uken hørte vi at den katolske franske skolen i København var bombet, og hadde kostet mange barns liv. Fra den dagen «tryglet» vi Vårherre om at det ikke måtte bli angrep under skoletiden – og vi ble bønnhørt.

Når det var pent vær og klar himmel fulgte vi barna til buss, ferge og tog. Det var betryggende for barna. Når det var regn eller overskyet behøvde vi ikke det; da kom ikke flyene.

Eksplosjonen på Vågen
Ingen bergenser som opplevde krigen vil kunne glemme dagen for den store eksplosjonen, våren 1944. Klokken var 6 på halv ni, og jeg var på vei til ringeklokken for å ringe inn da det smalt. Heldigvis var alle barna i tide, og lekte på lekeplassen, så de kunne løpe rett inn i kjelleren. Og det var godt, for det fantes ikke en hel vindusrute igjen på hele skolen. Over alt lå store og små glass-splinter, både inne og ute. Bare ett barn hadde fått et lite sår i ansiktet, på vei til skolen. (Hun var alltid sistemann). Det viste seg at det var et uskyldig sår, men forskrekkelsen var ikke mindre for det.

Foreldrene hentet de fleste barna etter dette, noen engstelige fulgte vi hjem. Denne gangen måtte vi stenge skolen i to (eller tre) uker. Lokalene lå fulle med skadete mennesker, som i løpet av noen dager ble overført til sykehusene omkring.

Da freden endelig kom var gleden naturligvis enorm, som ellers over hele landet. Jeg fikk ennå oppleve noen fredelige og hyggelige år på St. Paul skole. 11947 reiste jeg til Arendal for der å vie mine krefter til ungdommen på Sørlandet. Det ble en stor overgang. St. Paul skole og Bergensbarna var blitt meg kjære, og jeg skal aldri glemme dem.