Fra Informasjonsheftet som ble utgitt i forbindelse med skolens nybygg i 1990.
I 1933 satte jeg for første gang mine føtter på den smale trappen ved kirken, den som førte opp til inngangen til den gamle St Paul skole – Monsignore Snoys’ stolthet og min store forventning.
Etter såvel utdanning som praksis som lærer i Nederland kom søster Rita til Norge som novise 1. april 1932 i søsterkongregasjonen av St. Franciskus Xaverius.
Når jeg tenker på St. Paul skole, ser jeg som oftest et eller annet klasserom foran meg.
Jeg kom på St. Paul skole høsten 1934, hadde lærerutdannelse fra Nederland. Jeg kunne litt norsk, men hadde vanskelig for å forstå barna til å begynne med.
Ved inngangen til vårt århundre hadde St. Paul skole allerede eksistert i en liten mannsalder. Den hadde funnet sin form i den meget lange stabile perioden mellom opp starten i 1870-årene og den store ekspansjonen etter andre verdenskrig.
Barns oppvekst og kristne liv har alltid vært en hjertesak for Den katolske kirke. Den ser på sine skoler som ett av de viktigste tilbud om hjelp til foreldre og andre oppdragere når det gjelder forming av karakteren og undervisning.
Med bygging av nytt skole- og menighetssenter står vi foran en ny epoke i skolens historie. På bakgrunn av dette vil vi ta for oss en del trekk i utviklingen den siste menneskealder – ca. 30 år.
Vi bodde på Laksevågsiden , og den gangen var det ingen bro over Puddefjorden. Vi var 7 stykker på skolen som måtte ta fergen, og den gikk aldeles uregelmessig. Vi visste aldri når den kom, så vi hadde alltid god unnskyldning når vi kom for seint.
Norge fikk ny dissenterlov i 1845 som gjorde katolsk virksomhet lovlig i hele Norge. Bergen fikk da besøk av en katolsk prest, for første gang etter reformasjonen. Det ble antatt at tallet på katolikker i byen var såpass stort at det var behov for en prest.