Av Ståle Dyrvik
Fra Informasjonsheftet som ble utgitt i forbindelse med skolens nybygg i 1990.
Ved inngangen til vårt århundre hadde St. Paul skole allerede eksistert i en liten mannsalder. Den hadde funnet sin form i den meget lange stabile perioden mellom opp starten i 1870-årene og den store ekspansjonen etter andre verdenskrig. Hvordan så denne skolen ut?
Kanskje bærer vi på visse forestillinger om den «gamle» St. Pauls skole:
Elevene ble rekruttert fra menigheten. Menigheten var liten, alle kjente hverandre, samholdet og oppslutningen om kirken var helhjertet, innflytelsen fra prester og søstre var sterk.
Bysamfunnet omkring syntes nok at katolikkene var fremmedartede og eksotiske, men røpet også beundring for deres fromhet og intellektuelle nivå. Autoritet var stikkordet både i menighetslivet og i skolen. Prestene forvaltet hele den åndelige og en stor del av den verdslige sannhet. I skolen hersket det på samme måte orden og disiplin ned i de minste detaljer. Barna lærte virkelig noe, og kunnskapene ble innprentet så de satt. Kort sagt: Det var den tiden da det var orden på alt. Eller tar vi kanskje feil?
For å finne ut hvordan det virkelig var, trenger vi kilder. St. Paul skoles arkiv fra den eldste tiden består av elevprotokoller fra 1890-årene av og en enkelt mappe med papirer om skolen. Papirene ligger i uorden. Siden sognepresten var skolens bestyrer, har en god del saker fra menighetsarbeidet havnet i skolemappen.
Her ligger for eksempel brev fra sjefene på britiske og tyske krigsfartøyer som besøkte Bergen sommeren 1914 og gjerne ville la sine katolske mannskaper komme til messe. Noen uker senere var de samme mannskapene fiender og i krig… Det vesentlige av materialet om skolen gjelder perioden 1890 – 1910. Her er ingenting fra den eldste tiden. Papirene forteller nok mer om unntakene og merkverdighetene enn om det jevne daglige arbeidet. Bildet av skolen må settes sammen av mange små biter, og man risikerer lett at det fortegnes. La oss likevel forsøke.
Skolen og elevene
Rent fysisk besto skolen av et rom i prestegården. Svaret på et kommunalt spørreskjema fra 1893 forteller at rommet var 6 m langt, 4,4 m bredt og 3,5 m under taket. Innredningen kjenner vi ikke, men etter elevtallet å dømme må elevene ha sittet to eller flere sammen på benker bak rekker av smale bord.
En renholdsforskrift fra samme periode tyder på at her ble grundig vasket og luftet. Særskilt lekeplass fantes ikke, og det var heller ikke selvsagt at barna skulle ut i frikvarterene. Det måtte i såfall skje under oppsyn fra sognepresten eller søstrene, og bare «hvis det viser sig at de ikke skrike for meget». Slik står det i referatet fra et lærermøte.
Ved århundreskiftet synes elevtallet å ha ligget rundt 40. De fordelte seg på sju klassetrinn, og oftest meget ujevnt. I skoleåret 1900-1901 var det således 12 elever i 2. klasse og bare 2 i 7. klasse. I skoleplanene omtales en nederste, mellomste og øverste avdeling (1-3., 4.-5. og 6.-7. klasse), og denne inndelingen hadde en pedagogisk begrunnelse. Det praktiske skillet var det likevel skoletiden som satte. De to øverste avdelingene hadde undervisning om formiddagen fra 8.30 til 13. Timene var på 45 min. og frikvarterene stort sett på 15. Barna i nederste avdeling kom så på skolen kl. 13.30 og holdt på til kl. 17.00, to dager i uken til kl. 18.00. De eldre barna hadde undervisning alle hverdager mens de yngste slapp skole på lørdagene. Samlet ukentlig undervisningstid ble oppgitt til 22,5 timer for storskolen og 18,5 timer for småskolen. Klasseværelset på 26 kvadratmeter var altså i bruk dagen igjennom og skulle til enhver tid romme et tjuetall barn!
St. Paul var med andre ord det som kalles en todelt skole. Undervisningen ble gitt felles for tre klassetrinn i småskolen og fire i storskolen. Prøvde læreren å snakke til hele klassen, var gjentakelser uunngåelige. Prøvde han skiftevis åvende seg til elevene på hvert klassetrinn, ble de andre sittende uten tilsyn. I begge tilfeller kunne kjedsomhet og uvirksomhet føre til disiplinære problemer. Den siden av saken skal vi komme tilbake til.
Fordi St. Paul var en privat skole, måtte foreldrene betale for å ha barna der. Skolepengene finner vi første gang omtalt i 1893. Da kostet det kr. 1,50 månedlig å holde en elev i første klasse. Beløpet steg så med kr. 0,50 pr. klasse slik at en sjuendeklassing skulle koste kr. 4,50. Hvis en familie hadde flere barn i skolen, ble det gitt et visst avslag. Utenom dette kom utgifter til bøker og skrivesaker, 2 kr. året i første klasse stigende til 8 kr. i sjuende. Skolen forsøkte å unngå «gratisteriet» fordi det førte til at elevene tok dårlig vare på tingene. Beløpene ser latterlig små ut, men pengeverdien har forandret seg. Tidlig i 1890-årene tjente en vanlig arbeider 50-60 kr. i måneden. 11907 finner vi nye opplysninger om skolepengene. Nå sies det at hver elev betalte 1 kr. i måneden, og det nevnes ikke noe om stigende beløp oppover i klassene. I så fall hadde man maktet å gjøre skolen vesentlig billigere enn i 1890-årene.
Lærerne og undervisningen
Hvem var så lærerne ved århundreskiftet? Sognepresten var skolens selvskrevne leder. Han hadde også katekismetimene, som utgjorde den sentrale delen av religionsundervisningen. Kapellanen sto for opp-læringen i bibelhistorie, kirkehistorie og norsk. To søstre underviste i de øvrige fagene: Søster Johanna-Franciska hadde naturfag, sang, tysk, diktat og «anstandsøvelser», og hjelpelæreren Søster Xaveria hadde historie og regning. Arbeidsdelingen mellom prester og søstre ga seg vel selv. At kapellanen også satt med et verdslig fag, skyldtes trolig at han i motsetning til søstrene hadde norsk som morsmål. Siden vi må formode at det var de underordnede søstrene og ikke prestene som forvaltet den pedagogiske fagkunnskapen, lå her en kime til konflikt. Konflikten bekreftes i et dokument fra tiden 1900-10 som forsøker å trekke visse retningslinjer for skolens faglige ledelse. Kapellanen får her ganske utilslørt beskjed om ikke å kommentere søstrene i elevenes påhør eller å forandre deres pedagogiske opplegg når han vikarierer for dem.
Plassen tillater ikke at vi går grundig inn på fagene og under-visningen. Man skulle forvente at religionsundervisningen hadde en betydelig plass. Men i 1893 opplyser sognepresten at både de yngre og de eldre barna fikk tre timer religion for uken (av henholdsvis 18,5 og 22,5 timer). Selv om han nok bare har tenkt på katekismen, virker tallet slett ikke overveldende. I småskolen drev man først og fremst med utenatlæring av de viktigste bønnene, mens storskolens elever pugget spørsmål og svar i katekismen. Byens skolemyndigheter holdt øye med at elever som tilhørte den norske statskirken ikke fulgte katekismeundervisningen. Et par lutherske foreldre som ønsket at datteren skulle ta disse timene, fikk pålegg om å melde henne ut av statskirken. Bibelhistorien må ha vært mer populær: De minste elevene fikk en sveip gjennom hele historien først, og deretter begynte man vekselvis å gjennomgå det gamle og det nye testamente, ett testamente for hvert år og grundigere for hver gang.
Mens søstrene ikke alltid var like godt rustet for undervisningen i norsk, gjaldt det motsatte for fremmedspråk. Av elevprotokollene kan man se at fra og med femte klasse fikk de fleste un-dervisning i tysk og enkelte dessuten i engelsk og fransk.
Av de praktiske fagene stanser man først ved de såkalte «anstands-øvelsene». Det var en opplæring i etikette eller korrekt oppførsel: Hvordan man hilser, takker, framfører et ærend osv. Håndarbeidstimene ga jentene en første innføring i strikking og sying. Guttene lærte tegning i stedet. Alle oppgavene var bestemt på forhånd og ingenting ble overlatt til elevenes ønsker eller legning.
En prestasjonsskole?
Når man blar i elevprotokollene og roter i mappen med skolepapirer, kan man ikke unngå å bli slått av en ting: Den framtredende plassen karakterene synes å ha hatt. Se bare her: Rundt århundreskiftet ble det benyttet en karakterskala som gikk fra 1,0 til 6,0, altså en stige på 51 trinn! Riktignok kunne tallstigen forenkles og oversettes til ord, slik at 1-1,9 var «udmærket», 2-2,9 var «meget godt», 3-3,9 var «godt», 4-4,9 var «daarligt», og 5-6,0 var «slet». Like fullt ble tallene og desimalene brukt i all karaktersetting i skolen. Ikke nok med det, rindt 1910 diskuterte man et nytt system, og nå med ikke mindre enn to desimaler, noe som ga en skala på 301 trinn: 1,00-1,50 = «udmærket godt», 1,51-2,50 = «meget godt», 2,51-3,00 = «godt», 3,01-3,50 = «temmelig godt», 3,51-4,00 = «Lidet godt». (Dette systemet i forenklet stand brukes fremdeles ved universitetene).
En slik tallkarakter ble tydeligvis satt på hver eneste elevprestasjon: Hver høring i leksen, hver skriveøvelse, hvert stykke håndarbeid. En gang i måneden ble karakterene omhyggelig regnet sammen for hvert fag og notert i elevprotokollen og på en spesiell karakterseddel. Denne seddelen, sirlig plassert i et stivt omslag, fikk så barnet med seg hjem. Den foresatte (normalt var det faren) skulle kvittere på seddelen, og deretter ble den brakt tilbake til skolen til kontroll.
Det virker altså som om skolen var sterkt prestasjonsorientert. Men på hvilken måte? Vi må prøve å finne ut hvordan belønning og straff ble brukt.
På grunnlag av karakterer og frammøte ble det ført poeng for det som lærerne kalte «skolens flid» og «kirkens flid», dvs. elevenes innsats i skole-arbeidet og gudstjenestene. Ved skoleårets slutt ble det så delt ut premier til de mest iherdige. Et sted er det nevnt at bestemann fikk et innbundet eksemplar av Katolsk bønnebok, mens nummer to og tre fikk boken uinnbundet.
Men det står ikke til å nekte at kildematerialet forteller langt mer om den negative siden, om disiplinærtiltak og straff. Ved en anledning nevnes at skolebarna har feiret verneengelfesten på «en smuk måde», men trolig er vi virkeligheten nærmere når det på et lærermøte blir klaget på «enkelte børns ualmindelige urolighet og frekhet».
Forsyndelser i oppførsel eller i selve skolearbeidet førte vanligvis til ileggelse av «straffearbeid»: Ekstra skrive- eller regneøvelser som skulle utføres hjemme og deretter forevises læreren.
Men skulking var den altoverskyggende forseelse – barna møtte simpelthen ikke, eller kom for sent. Dersom en elev ikke kunne møte på skolen, pliktet foreldrene å sende bud. I annet fall var det oppgaven for skolens vaktmester å hente barnet i hjemmet. Om St. Pauls skole fulgte en slik ordning, er ikke helt klart, men vi vet at her i 1893 fantes «et bud». Ved lange fravær, selv om de var behørig meldt til skolen, pliktet læreren å oppsøke hjemmet. For ulovlig fravær fylte skolen ut en spesiell meldeseddel til de foresatte. Den hadde rubrikker for gudstjeneste og skole alle virkedagene, og faktisk også for søndagsmessen. Skoledagen begynte med messe, sannsynligvis en time før undervisningsstart kl. 8.30.
Omfanget av skulkingen kan leses ut av elevprotokollene som i tråd med meldeseddelen har separat registrering av fravær i kirken og i skolen. Ikke uventet er det morgenmessen det går verst ut over. Men sanksjonene var klare: De som ankom etter Gloria skulle sitte igjen en halv time. Å stille etter Evangeliet ble regnet som skulk, førte til anmerkning i protokollen og ble straffet med en times gjensitting. I skolen ble forsømmelse gjengjeldt øye for øye og tann for tann: Eleven skulle sitte igjen like lenge som det var skoftet.
Men det viser seg at gjensittingen aldri kom til å fungere like strengt som etter hensikten. De fleste forseelsene forekom i storskolen om formiddagen, men fordi de minste barna ble undervist om et-termiddagen, fantes det sjelden ledig lokale eller lærere som kunne holde tilsyn med overtrederne.
For gjentatte ordensbrudd kunne «korporlig straff» komme på tale. Sannsynligvis innebar dette slag med spanskrør på baken eller over fingrene. Slik straff hadde bare skolens bestyrer, dvs. sognepresten (!), fullmakt til å eksekvere.
En leser i 1990 sperrer unektelig øynene opp over dette apparat for overvåkning og avstraffelse som den katolske St. Pauls skole bekjente seg til for snart hundre år siden. Men det kan være på sin plass å understreke tre ting: For det første skilte den seg slett ikke ut fra de offentlige skolene i så måte.
For det andre tyder alt på at skolen i praksis var mildere og mer unnfallende enn de strenge reglene skulle tilsi. Vi har lærernes egne ord for at gjensittingsstraffen bare ble brukt i redusert form. Det beste indisium er faktisk at skolen aldri klarte å utrydde uorden, forsømmelser og fravær blant elevene.
For det tredje førte sammenvevningen av skole og kirke til en rollekonflikt for de to prestene og de to søstrene som virket som lærere. De visste meget godt at barn ikke kan bankes til troen eller straffes til kjærligheten. De var Kirkens rep-resentanter i en menighet så liten og løs at det ikke fantes grunnlag for å utøve autoritet og makt i vanlig forstand. Det kan vi vise ved å ta fram sider ved den sosiale virkeligheten.
Skole, hjem og samfunn
Ett av spørsmålene i den kommunale rundspørringen til skolene i 1893 gjaldt elevenes sosiale tilhørighet. Sognepresten svarte at av de i alt 34 barna var 24 forsørget av håndverkere, 3 av småhandlere, 4 av kjørere, 1 av en sjømann og 2 av mor uten stilling. Senere opplysninger bekreftet bildet: Elevene hørte så å si uten unntak hjemme på samfunnets lavere trinn. Siden vi finner de samme menneskene igjen i menigheten, gjelder tilsvarende for den: St. Paul var kirke og skole for de fattige. Men her kan sies mer. Blant foreldrene var det et betydelig innslag av personer født i utlandet.
Vi støter på tyskere, italienere, polakker, franskmenn, og irer. Ekteskapene var i stor utstrekning blandede, og da oftest med utenlandsk far og norsk mor. Dessuten var de hyppig også religiøst blandede, slik at den ene var katolikk og den andre lutheraner eller likefram «uden samfund». Familiene var altså ikke bare resurssvake, men også preget av latente indre splittelser. I det følgende skal det gis noen eksempler på forholdet mellom familie og skole. Av diskresjonshensyn er det brukt oppdiktede navn.
Familien Abel var barnerik og skaffet St. Pauls skole mange elever i en lang periode fra 1880-årene av. En av de eldste var piken Ernestine. 11891 skrev faren et ydmykt brev til skolens bestyrer pastor Grüner og forklarte at han på grunn av en byll på hånden hadde gått arbeidsløs i over en måned og ikke kunne forsørge kone og barn. Ernestine var derfor satt i huspost, men arbeidsgiveren hennes, en viss «snedker Hansen», hadde forlangt at hun arbeidet om formiddagen. Piken, som nærmet seg konfirmasjonsalderen, kunne derfor bare følge småskolen i St. Paul på ettermiddagstid. Pastor Grüner fant fram til Ernestines arbeidsgiver og forholdt ham at det var ulovlig å forhindre et skolepliktig barn å følge undervisningen. Snekkeren ga en god dag i anmodningen, også etter andre gangs påminnelse. Grüner måtte derfor til sist melde saken til politiet.
I 1895 var det den yngre datteren Judith Abel som skoftet skolen. Foreldrene oppga som grunn at hun ikke hadde sko. Pastor Grimer hadde sørget for at de kunne få hjelp av fattigvesenet, men de nektet å gå dit. Dette fant pastoren merkelig i og med at de tidligere hadde mottatt fattigstøtte. Mistanken var igjen at foreldrene brukte barnet som inntektskilde. Judith var på dette tidspunktet åtte år gammel!
Nå får vi vite at faren var uten religionssamfunn og moren katolikk bare i navnet. Judiths forsømmelser varte ved, og de fikk en temmelig dramatisk utgang da hun ble «afskediget», dvs. utvist fra St. Pauls skole den 20. oktober 1899. Dette skjedde under selveste biskopens visitas i Bergen. Piken havnet nå på Dragefjellet skole. Året etter skrev overlæreren der til pastoren i St. Paul og ba om hjelp med en advarsel mot fortsatt skoleskulking – hun gikk nemlig til konfirmasjonsforberedelse i den katolske kirken. Utvisning fra skolen var altså ikke ensbetydende med utstøtelse av menigheten.
For 100 år siden …
I de første årene var det biskopen som måtte godkjenne undervisningsplanene og timeplanene for skolen. Dette ser vi av faksimile av timeplanen for 1894-1895, som er godkjent av Biskop Fallize. Året etter kom imidlertid den offentlige «Mønsterplanen».