Minner fra St. Paul skole – krigsårene

Del innlegget

Av Edith Hess Haugsøen

Fra Informasjonsheftet som ble utgitt i forbindelse med skolens nybygg i 1990.

Vi bodde på Laksevågsiden , og den gangen var det ingen bro over Puddefjorden. Vi var 7 stykker på skolen som måtte ta fergen, og den gikk aldeles uregelmessig. Vi visste aldri når den kom, så vi hadde alltid god unnskyldning når vi kom for seint. Noen ganger tok vi bussen rundt Store-Lungeren. Da fulgte noen av søstrene oss til bussen, og det var flaut, for det vakte oppsikt når nonnene kom på gaten. Jeg kan huske at en liten jente gikk bort til en av søstrene og spurte: «Er du et spøkelse?»

Når vi kom om morgenen måtte vi bukke og neie pent. Det gikk ikke an for jentene å være på lekeplassen for gutter, vice versa. Pastor Gorrison påla oss å gå med skjørt; da vi forsøkte å komme med skibukser om vinteren når det var som kaldest, likte han ikke det.

Under krigen fikk vi havresuppe i matfriminuttet. Søster kom med et stort brett med kopper med nummer på.

Suppen smakte ufyselig, så vi forsøkte å ha med litt sukker hjemmefra til å ha i. Men det var nok noe suppe som forsvant i sneen i krokene.

En gang husker jeg vi var i kjelleren etter at flyalarmen hadde gått, det var den gangen de bombet på Laksevåg. Da kom det en tysker med oss ned. Da han så hvor redde vi var, begynte han å gråte, og før han gikk ga han 10 kroner til skolen.

Av og til hadde vi utflukter til «Bestemors Minde», det er der Marias Minne er nå. Da hadde vi med oss kakao på flasker med patentkork, som vi surret inn i avispapir og nedi en strømpe, for at den skulle holde seg varm. For det regnet jo alltid, og det var surt når vi hadde utflukter. Vi reiste dit med buss. Noen ganger var vi helt til hytten på «Ulrikens topp». Den gang var det ingen Ulriksbane; og søstrene gikk dit i «full mundur».

Av og til ble foreldrene våre forbauset over hvordan vi uttalte enkelte ting, spesielt geografiske navn. Dette kom selvfølgelig av at vi tok etter søstrene som sa navnene på sin måte. Noen ganger «bedrøvet» vi søstrene – da var vi så uskikkelige å låse toilettet fra innsiden og krype under døren og ut. Vi hadde søster Placida i gym – det var i krypten. Jeg kommer aldri til å glemme da hun hang i ribbeveggen med alle sine skjørt. Hun så ut som en svevende sort engel. Det var også spennende å ha skolekjøkken i krypten. Jeg husker spesielt vi laget pannekaker. Vi måtte alltid be bordbønn, men jeg syntes det var lite å be bordbønn for.

Jeg syntes mange ganger synd på søstrene, de hadde det nok strengt. For eksempel når de var på hjemmebesøk fikk de ikke lov å nyte noen ting, ikke en gang en kopp kaffe. Og når vi hadde juletrefester satt de aldri ved bordet sammen med oss andre, men bakerst i kroken utenom bordene.

St. Paul var en veldig koselig skole, og vi likte oss så godt. Det var trist den dagen vi skulle slutte. Vi lå også godt an for å begynne på middelskolen, i forhold til elever fra andre skoler.