Biskop Grans preken under pontifikalmessen 4. mai 1990

Fra Informasjonsheftet som ble utgitt i forbindelse med skolens nybygg i 1990.

Grunnstennedleggelsen for St. Paul skole og menighetssenter 4. mai 1990

 

Lukas 14.25-35

Kristus sier som vi hørte at ingen som Vil bygge et tårn tar fatt uten først å sette seg ned for å regne ut hva det vil koste. Ellers risikerer han å bli til latter når han må la et halvferdig tårn stå og sprike mot himmelen alt mens spydige naboer bemerker at «denne mann begynte på et byggverk, men var ikke i stand til å få det fullført».

Her synes problemet, ikke sant, å dreie seg om penger, om nødvendigheten av å råde over tilstrekkelige kontanter til å kunne fullføre et påbegynt prosjekt. Desto mere overraskende er Jesu konklusjon på dette og på det påfølgende eksempel om kongen som må tenke seg vel om før han engasjerer seg i kamp mot en dobbel så tallrik fiende. For Kristus konkluderer med å si dette: «Og slik er det at ingen av dere kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier.» Hele argumentasjonen her gjelder i bunn og grunn de krav som stilles til dem som Ønsker å være Jesu disipler, noe vi i parentes bemerket alle er kalt til å være.

På den ene side: Vi må i våre hjerter gi avkall på å ville eie, på å tenke eller endog si: Dette er mitt, mitt, mitt. For vi har alt til låns og skal holde avregning når tiden for det store regnskap er inne.

På den annen side: Vi må bruke våre evner (for dem har vi fått!) ikke minst våre åndsevner og vår sunne fornuft. Det at vi i tillit til Guds godhet og allmakt legger vår skjebne i Hans hånd, betyr ikke at vi dermed bare kan overlate til Ham det vi kan gjøre selv.

Salmisten sier i 127. salme følgende: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.»

Ja, forgjeves strever vi, dersom det vi gjør ikke er i pakt med Guds plan; eller dersom måten vi gjør tingene på strider mot Herrens lov. Det er m.a.o. ikke bare hva vi foretar oss som må ha Guds velsignelse, men også vår intensjon: hvorfor og hvorledes vi handler som vi gjør.

Når vi i dag skal foreta en så prosaisk ting som å nedlegge grunnstenen til et nytt skolebygg, kan vi spørre oss selv om ikke dette med å ramme inn handlingen med en høytidelig pontifikalmesse ikke er for vidløftig, kanskje endog for høytidelig? For noen vil det nok te seg slik. For dem som her bare ser at samme skole skal flytte herfra til dit – eller rettere derfra til hit. Men her dreier det seg ikke om en hvilken som helst skole, men om en livssynsskole, om en skole med et klart kristent fortegn. I våre øyne om et foretagende som vi tror, håper, ja regner med at Vår Herre ønsker og gjerne vil innestå for.

Når større prosjekter påbegynnes, nevnes alltid byggherrens intensjon ved en høytidelighet av lignende art som denne. Vanligvis går det ut på at det skal skaffe byggherren de og de fordeler, kanskje forhøyede inntekter, utvidet makt, mere innflytelse osv.

Andre prosjekter har imidlertid andre siktemål, vi kaller dem gjerne sosiale, for de skal komme ikke byggherren men brukerne til gode. Så også med St. Paul skole som allerede nesten står ferdig i råbygg og dermed ikke risikerer å bli til spott og latter p.g.a. sin uferdighet.

St. Paul skole er en forlengst innarbeidet institusjon, eldre enn kanskje mange er klar over. Ja den har en gang holdt til huse her, på det sted til hvilket den etter hvert skal vende tilbake. Det som vi nok har i tankene ved denne anledning er at Guds velsignelse må ha fulgt denne skole helt fra begynnelsen av for 117 år siden. For veksten og utviklingen har vært bemerkelsesverdig. Fra lenge å ha vært en syvårig grunnskole, har den vokset til den i dag omfatter ti klassetrinn med et elevtall på 225. En del av denne utvikling og vekst har funnet sted i min tid som bispedømmets overhyrde, og selv mener jeg jevnlig å ha kunnet konstatere at det har hvilt en velsignelse over denne skole.

Så langt fra å være innbringende for menigheten, hvis institusjon den jo er, så har alle disse års utdannelse av hundrevis av barn og unge vært et tungt løft, uselvisk båret opp av menigheten, av lærerne, av foreldrene og vennene. Jeg mener vi har lov i tankene å replisere til salmisten at Herren har Vært med å bygge opp denne skole, har voktet over den i mange år, og at denne omsorg sikkert også gjelder det hus som vi skal legge grunnstenen til om litt. Vi føler sterkt at intet av all den oppofrende innsats som her ligger bak har vært forgjeves.

I denne messen, som jo som alle messer er en takksigelse, et takkeoffer, vil vi takke Kirkens Herre for hjelp, støtte og nåde gjennom alle år. Vi takker for at Han stille har lempet for at skolen som bærer Apostelen Paulus’ navn ikke skulle bli utradert i denne tid når den trengs som aller mest. For hvor ellers skulle så mange innvandrer- og flyktningebarn få hjelp til å integrere seg i samfunn og kirke? Hvor ellers skulle våre katolske barn og unge få oppleve at det er normalt å være katolsk kristen, så få som vi tross alt fremdeles er i dette land?

Skolen er ikke ferdig, det er så. Og den er blitt noe mindre enn vi hadde håpet i utgangspunktet. Men nu står den der, stor nok til å ta imot elevene når de må flytte fra Florida. Og selv om det kan være et problem hvor midlene til den endelige fullførelse skal komme fra, så er det viktig – og såre godt – å føle at Gud må ha villet denne institusjon. Og Han, tro meg, har ingen pengeproblemer.

Samtidig er det – ifølge lignelsen om det uferdige tårnet – nødvendig å huske på at den som vil både bygge og fullføre, må bruke sine evner, sin kløkt og sine ressurser så langt de rekker; så vil nok Herren tre støttende til. Dette har vi – har jeg – sett skje gang på gang. Så har vi også lov å stole på at så vil skje også med dette foretagende.