Rektor Høghs tale ved grunnstennedleggelsen 4. mai 1990

Av rektor Gjermund Høgh

Bergensposten den 21. september 1865 skrev blant annet:

«I Nærheden af Nygaardsporten, hvor Christies-Gade skjærer den Gadelinie, der fører mod den nye Strandvei over Nygaard, bygges en katholsk Kirke. Arbeidet paabegyndtes i Oktober 1864. Kirken vil komme til at bestaa af et Hovedskib og 2 sideskibe; under Kirken blir der en Kryptkirke. Mandag den l7de dennes foregik den høitidelige Nedlægning af Grundstenen.»

Mangt har endret seg i løpet av disse drøyt hundre år. Kirken lå da ved bygrensen. Like sør for den høyeste delen av vårt nybygg, i krysset mellom nåværende Fosswinckelsgate og Professor Keysersgate, lå Nygaardsporten ved inngangen til «Nygaardsalléens løvkronede buer» – det gamle hovedløpet fra byen mot Florida.

Nygårsbroen som ble åpnet i 1849, førte til reguleringen av nåværende Nygårdsgate som ble den tids «søndre innfartsåre». I denne perioden var det også at Nygård ble bebygget og først i 1876 ble innlemmet i Bergen by.

1876 var også det år St. Pauls kirke kunne innvies.

Nå er vi altså her igjen: «I Nærheden af Nygaardsporten, hvor Christies-Gade skjærer den Gadelinie, der fører mod den nye Strandvei over Nygaard».

Igjen er vi ved en grunnsteinsnedleggelse, ikke av en kirke, men et skole- og menighetssenter – som er knyttet til kirken.

Igjen er det også slik at byutvikling og veireguleringer er med å sette sitt preg på vår menighets byggearbeider.

Den gang var det menighetens egen beslutning å flytte fra små lokaler på Engen til nybygg. Nå er det myndighetenes reguleringsvedtak som fører til bygging. Hva annet kan da være naturlig enn å bygge her?

Det har vært et langt lerret å bleke før vi har kommet så langt som vi er nå. Vi har møtt store utfordringer siden vi i 1978 fikk vite at vi måtte bort fra Florida. Fortsatt gjenstår uløste spørsmål, men aldri har vi vært nærmere enn nå. Vi må søke håp og styrke ved å tenke på pater Stub og de drøyt 20 katolikkene som var i Bergen da kirken ble bygget. Hvilke utfordringer måtte ikke de møte?

Vi må også se på alle de som nærmere oss i historien har båret frem St. Paul skole. Selv om der tidligere var skoler i nær alle katolske menigheter i Norge, er nå de fleste blitt stengt. Vanskene, særlig før vi fra 1970 fikk offentlig støtte etter privatskoleloven, gjorde at de fleste bukket under.

Noen skoler overlevde likevel – da først og fremst forårsaket av enkeltpersoners og gruppers store innsats og utholdenhet. Når det gjelder vår skole, er det Franciskussøstrenes arbeid og interesse for skolen som har skapt grunnlaget for vår fremtid.

Av disse er det søster Rita som utmerker seg – uten hennes innsats hadde skolen neppe overlevd 60- og 70-årene. Det er derfor en stor ære for oss at hun er med oss i dag. Vi håper du vil kjenne også vårt nye skolebygg som «din skole».

Når vi i dag har fått være med å legge ned grunnsteinen, er det mange som skal være med å dele æren for dette. Vi har gode støttespillere i arkitekter, konsulenter, rådgivere på tekniske, økonomiske og juridiske felt.

Vi føler å ha et godt forhold til byen og det øvrige skoleverk. Vi er glade over at veimyndigheter og skolen nå er nær en avtale om erstatning for skolen på Florida som kan føre til at vårt nybygg kan bli bygget ferdig.

Vi vil og takke alle som er knyttet til skolen – elever, foreldre, ansatte, venner og samarbeidspartnere som har vært med å bygge skolen til det den er i dag.

Vi har fortsatt et godt stykke arbeid å utføre før vårt skole- og menighetssenter blir ferdig. Både for menighet og skole betyr dette et stort løft som alle knyttet til skolen eller menigheten – direkte eller indirekte – må være med å bære.

Vi takker alle som er med oss i dag.

Pater Daniel Stub, bergenser og katolsk prest, la ned grunnsteinen for St. Pauls kirke. Han måtte vente i nesten 11 år før han kunne være med og innvie kirken.

Biskop John Wilhelm Gran, også bergenser og katolsk prest, la ned grunnsteinen for St. Paul skole- og menighetssenter – tør vi si annet byggetrinn på pater Stubs verk?

La oss håpe at biskopen og vi andre ikke må vente like lenge som pater Stub og hans samtidige før vi kan feire innvielsen av det nye skole- og menighetssenteret.