Av
Gjermund Høgh
rektor ved St. Paul skole
Arven
Katolsk pedagogikk strekker sine røtter tilbake til antikken. Kirken har alltid vært opptatt av oppdragelse og undervisning. Dette har sammenheng med katolsk livsoppfatning av at menneske ikke er noe statisk som man er – som Cicero uttrykte det: «det er menneskets oppgave å bli menneske». Menneskene lever i spenningsfeltet mellom å være «skapt i Guds bilde» (1. Mos. 1,27) og fortapelsen, «Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete» (Matt. 10,28). Menneskene er ikke gode eller onde, men på vei – fortrinnsvis mot det gode.
Katolske pedagoger fra Thomas Aquina til i dag har alltid hatt den endelige utvikling av mennesket som mål: «å nå fullkommenheten, å bli delaktige i Guds overnaturlige vesen».
Kirken hevder at retten og plikten for oppdragelsen i første rekke ligger i familien. Det faller også inn under samfunnets oppgaver å fremme barn og unges oppdragelse og å beskytte og hjelpe foreldre og andre oppdragere.
Samfunnet har plikt å sikre alle skolegang og overvåke kvaliteten ved alle skoler, men etter katolsk oppfatning er enhver monopoldannelse innenfor skolevesenet i strid med grunnleggende rettigheter.
Kirken ser seg også på en særlig måte ansvarlig for å gi oppdragelse – ikke bare fordi den som et menneskelig samfunn har kompetanse, men fordi Kirken har som særlig funksjon å forkynne frelsens vei for alle mennesker, å gjøre de troende delaktige i Kristi liv og ved uopphørlig omsorg å hjelpe dem til å oppnå dette livs fylde. (Det annet Vatikankonsils erklæring 28.10.1965: «Den kristne oppdragelse».)
På denne bakgrunn har Den katolske kirke alltid vært engasjert i spørsmål om oppdragelse og Kirkens engasjement vises på en særlig karakteristisk måte i den katolske skole.
Gjennom århundrer har katolske oppdragelsesinstitusjoner; barnehager, alle typer skoler og universiteter hatt stor betydning.
I mange land er katolske skoler bærende for undervisningen og regnes, til tross for at de er «non-governmental», på linje med offentlige skoler.
Arbeidsformene ved katolske skoler vil variere sterkt fra land til land og kanskje fra skole til skole, men skal alltid kjennes igjen ved at de er en del av Kirkens oppgave, ved at de bygger på felles arv og livssyn og ved at «dens særkjenne er skapelsen av et skolemiljø, som i frihet og nestekjærlighet levendegjort av evangeliets ånd, hjelper de unge til å utfolde sin personlighet, samtidig som de vokser opp som de nyskapte mennesker, dåpen har gjort dem til». (Det annet Vatikankonsils erklæring 28.10.1965: «Den kristne oppdragelse».)
På dette felles grunnlag, er ellers svært ulike katolske skoler knyttet sammen til et av verdens største undervisningssystemer.
Katolske skoler i Norge 1865 – 1970
Den katolske kirke fikk igjen arbeide i Norge siden midten av det forrige århundre. Der ble i første rekke arbeidet i kystbyene hvor der, bl.a. på grunn av innvandring, var et naturlig grunnlag for katolske menigheter.
Når menigheter ble etablert, ble det forsøkt å bygge disse om tre institusjoner: – kirke og prestegård. – omsorg for eldre og syke – oftest i form av et sykehus drevet av nonner. – skole for menighetens barn.
I 1922 var der katolske skoler i (elevtall i parentes): Kristiansand (3), Drammen (6), Porsgrunn (8), Halden (10), Stavanger (10), Trondheim (10), Arendal (13), Fredrikstad (13), Bergen (14), Hammerfest (15), Oslo/St. Halvard (23), Tromsø (29), Oslo/St. Olav (135). Totalt 13 skoler/266 elever – der i blant også noen ikke-katolske elever.
Holdningen i skolene var i en viss utstrekning preget av «å bevare de kristne fra verdens «smitte».
I noen tilfelle var skolene menighetsskoler, dvs. bispedømmet var den formelle eier, i andre tilfelle stod ordenssøstre (nonner) som eiere. Regelen var uansett at det i hovedsak var skolesøstre som underviste.
I årene som fulgte, ble de fleste katolske skolene i Norge nedlagt. Dette hadde delvis sammenheng med mangel på ordenssøstre som kunne betjene skolene. Dette hadde også sammenheng med svak økonomi i de katolske menighetene. Som ganske små og med mangel på ordnet økonomi, kunne det også i blant stilles spørsmål ved om tilbudet ved skolene var godt nok.
Det vil være riktig å si at de tre gjenværende skolene i 1970 ble reddet ved at privatskoleloven fra da av sikret dem offentlig støtte.
Pedagogisk grunnsyn og oppgave
Katolsk pedagogisk tenkning bygger på århundrenes tradisjon. Likevel vil det være vanskelig å finne en særskilt katolsk pedagogikk – om der med dette menes særskilte pedagogiske metoder.
Den katolske kirke har i årene siden Det annet Vatikankonsil (1962-1965) endret seg betydelig. Noe av utviklingen har vært at betydningen og ansvaret i de lokale kirker, særlig bispe-konferansene (sammenslutning av bispedømmer på regionalt eller nasjonalt plan), er blitt sterkere markert. Herunder også ansvaret for – ut fra Den hellige skrift, tradisjonen og sentrale beslutninger – å finne praktiske arbeidsmåter.
Det annet Vatikankonsil førte til en rekke avgjørelser i form av dekreter, konstitusjoner, erklæringer og andre dokumenter.
Erklæringen om den kristne oppdragelse går særlig langt i å overlate til den etterkonsiliære prosess i de lokale kirker å utforme mer detaljerte bestemmelser, kun de mest fundamentale prinsipper er fastsatt for hele Kirken. I sentrum står de unges oppdragelse i hjemmet, i skolen og i kirken. Vekten legges især på undervisningen. Oppdragelsen må være human i videste forstand, i overensstemmelse med de nye fremskritt innenfor alle vitenskaper og med interesse for å utvikle en moden personlighet og sosial ansvarsbevissthet. (R.P.McBrien: Katolsk Tro gjennom Årtusinder, – Niels Steensens Forlag/Kb.h. 1987 s. 314).
I de nordiske land, utenom Danmark, er der gitt liten plass for friskoler. Innen vår bispekonferanse (Den nordiske bispe-konferanse) er det derfor få katolske skoler. Dette har da også begrenset den innsats som fra sentralt hold kan gjøres med sikte på å utvikle og bygge oppunder våre katolske skoler i Norge. Såvel bispekonferansen som bispedømmet er likevel helt klar med hensyn til på et prinsipielt grunnlag å støtte skolene og anbefale dem overfor katolske foreldre.
De katolske skoler i Norge må derfor, utover det som ligger i Kirkens menneskesyn og skolenes tradisjon, i stor utstrekning se til de generelle impulser i norsk skole for å sikre en god utvikling.
Katolske skoler skiller seg ikke ut ved en særskilt pedagogisk metode, men ved dens helhetssyn på oppdragelse på basis av katolsk menneskesyn og ved det skolemiljø som etterstrebes.
Vi bygger som de fleste andre skoler på Mønsterplanen og finner ikke at denne på noen måte legger andre bånd på vår undervisning enn det som må være samfunnets rimelige krav med hensyn til å sikre en rimelig kvalitet. Undervisningen fører frem til samme avgangsprøver som i kommunale skoler.
Rent umiddelbart vil imidlertid mange som sammenligner med offentlige skoler, merke at kirkens liturgiske liv har en stor betydning. Dette ikke bare ved at vi markerer de kirkelige høytider og skolestart/skoleavslutning i kirken, men også hvordan vi ellers følger kirkeåret og søker å ha et åndelig liv i skolehverdagen.
For våre skoler er det naturlig at de ligger i direkte tilknytning til en menighetskirke. Våre skoler har bånd til den lokale menighet som i offentlige skoler er i ferd med å bli historie.
Styring
Der er intet felles forvaltningsorgan for de katolske skolene.
Hver av våre skoler har sitt eget styre som er det formelt øverste organ for skolen. I disse styrer er såvel foreldre som ansatte representert og har stor gjennomslagskraft. I de aller fleste saker foretar hvert enkelt styre suverene beslutninger.
Selv om skolestyrene «skylder eier respekt», fungerer de i de fleste saker likevel som selveiende stiftelser. Under dette ligger også alle oppgaver knyttet til skolebygninger, refusjoner, lønn, regnskap m.v.
Av styrets oppgaver, er suveren tilsettingsrett avgjørende. Ut fra de behov den enkelte skole selv ser, velger den fritt blant kvalifiserte søkere.
Samtidig er det viktig for Kirken å kunne forvisse seg om at den i gitte tilfelle kan reagere når prinsipielle eller for skolen helt avgjørende spørsmål tas opp. I ytterste fall, kan dette følges opp gjennom privatskolelovens bestemmelse om at eier har rett til å oppnevne skolens styre.
De katolske skolene har alle en rektor som er ansvarlig for den daglige drift.
Våre skoler samarbeider tett med de kommunale skolemyndigheter i elevsaker, særlig i forbindelse med spesialundervisning.
På grunn av avstander og økonomiske vansker, er der ikke noe sterkt utviklet samarbeid mellom de katolske skolene. Der er imidlertid et løst samarbeid på rektornivå og ved at mange lærere ved skolene treffes gjennom annet katolsk legmannsarbeid.
De katolske skolene er medlemmer av såvel Norske Privatskolers Landsforbund (NPL) som Kristne Friskolers Forbund (KFF).
Lærerne
Tidligere var de fleste lærerne skolesøstre (nonner), oftest med bakgrunn fra utlandet. I dag er det kun ved St. Sunniva skole i Oslo hvor der fortsatt er noen få skolesøstre i personalet.
Til hver skole er der knyttet en katolsk prest.
I Norden finnes der ingen katolske lærerskoler. Våre lærere har derfor tradisjonell norsk lærerutdanning fra lærerhøgskoler og/eller universiteter, vi stiller samme krav til formell kompetanse som offentlige skoler. Det er derfor den bakgrunn disse lærere bringer med seg som setter preg på undervisningen ved våre skoler.
Skolene foretar i regelen alminnelig utlysning av stillinger for å sikre et godt utvalg av søkere. Katolske søkere vil kunne bli foretrukket, mens deres forhold til Kirken vil ikke alene være avgjørende.
Derfor har våre skoler såvel katolske som ikke-katolske lærere, av alle kreves det imidlertid at de forplikter seg å arbeide på grunnlag av skolens særskilte målsetting. Lønns- og arbeidsvilkår forøvrig følger offentlig skoleverk.
Elever
Katolske søkere prioriteres ved opptak til skolene og utgjør vel halvparten av elevmassen. Antallet katolske elever ved skolene er økende som følge av antallet katolikker i Norge har økt sterkt det siste ti-året. Skolene er ellers åpne for alle uavhengig av konfesjon, men foresatte må være innforståtte med det grunnlag skolen bygger på.
Et særpreg ved katolske skoler har i alle år vært et markert innslag av fremmedspråklige elever. Mange elever ved skolene har morsmålsundervisning og særskilt norskundervisning. Språket i undervisningen for alle elever er likevel norsk.
Økonomi
Den katolske kirke i Norge er en økonomisk fattig kirke. I forhold til antallet katolikker er der mange menigheter og den sterke veksten de senere år har vært en meget stor utfordring. Denne veksten er særlig en følge av innvandring og i økonomisk sammenheng har dette i mye større utstrekning vært en utfordring enn en gevinst. Den katolske kirke kan derfor normalt ikke støtte skolene med driftsmidler, men kan i en viss grad bidra med kapitalutgifter.
I driften må skolene derfor klare seg med de midler som følger av offentlig støtte og skolepenger. Skolepengene varierer mellom skolene og også i en viss utstrekning fra trinn til trinn, men ligger omkring 4.000 kroner pr. år (1991). En del foresatte har imidlertid ikke midler til å betale skolepengene og derfor må en del avstås i form av friplasser og moderasjoner. For en katolsk skole er det uakseptabelt å være forbeholdt etablerte familier.
De katolske skoler har en meget stram økonomi og må klare seg med markert mindre beløp enn vanlig i kommunale skoler. Dette er en utfordring som alle knyttet til skolene må være villige til å møte.
Den enkelte katolske skole i Norge:
- St. Franciskus skole, Kirkebakken 10, 4800 Arendal. Tlf. 37 02 13 30
Eier: Oslo Katolske Bispedømme Skolestyrets leder: pastor Alan Littlewood Rektor: Dineke Tingstvedt
Menighetsskole opprettet 1913.
Fådelt barneskole, 1. – 6. klasse. Ca. 45 elever. I tilknytning til skolen drives førskolegruppe. Skolen holder til i mindre bygning ved St. Franciskus Xaverius kirke. Det foreligger planer om å utvide skolebygningene.
- St. Paul skole, Christiesgate 16 5015 Bergen Tlf. 55 21 59 00 (Fax. 55 21 59 01)
Eier: Oslo Katolske Bispedømme. – Skolestyrets leder: Tore Ludvig Olsen – Rektor: Gjermund Høgh.
Menighetsskole opprettet 1873
Barne- og ungdomsskole, 1. – 10. klasse, ca 300 elever. Parallelklasser på ungdomstrinnet. I tilknytning til skolen drives heldagsbarnehage, førskolegruppe og skolefritidsordning. Skolen flyttet sommeren 1991 inn i nytt skole- og menighetssenter ved St. Pauls kirke.
- St. Sunniva skole, Akersveien 4 0177 Oslo Tlf. 22 20 27 35
Eier: St. Josephsøstrene av Chambèrey. – Skolestyrets leder: Maria Giæver. – Rektor: sr. Marie-Kristin Riosianu CSJ.
Opprettet 1865.
Barne- og ungdomsskole med paralleller på alle trinn, 1. – 9. klasse, ca 475 elever. I tilknytning til skolen drives korttidsbarnehage og skolefritidsordning. Skolen har bygninger i umiddelbar næhet av St. Olav kirke, den katolske bispegård, St. Olav bokhandel og andre katolske institusjoner.