Grunnmanus til rektors tale for skolens tildigere elevers sammenkomst 5. november 1998, i anledning at St. Paul skole feiret 125 år. Talen ble holdt i komprimert form, men utgangsmanus følger her i sin helhet.
Gode venner!
Da den franske generalkonsulen høsten 1842 ville ha en datter døpt, ble dette anledning til at katolikkene i hovedstaden fikk samlet seg og sendt søknad om opprettelse av en menighet. En kongelig resolusjon av 6. mars 1843, tillot deretter at det ble opprettet en katolsk menighet i Christiania. Dette var altså begynnelsen til den moderne katolske historie i Norge.
Da menigheten var etablert i Oslo, var Bergen klart neste mål for opprettelse av en katolsk menighet.
Selv om det i årene som fulgte sporadisk var besøk av katolsk prest, varte det til 1857 at pastor Holfeldt-Houen kom til Bergen og grunnla vår menighet. Han leide seg inn hos kjøpmann Kahrs i et lite trehus i Kalmargaten og der ble menigheten etablert , et lite kapell ble innrettet på loftet.
Viktigere for menigheten enn Holfeldt-Houen, ble imidlertid pater Johan Daniel Stub, ikke minst var pater Stub viktig for skolen. Johan Daniel Stub var selv her fra byen, født i 1814 som sønn av en bergensk kjøpmann. Som unggutt ble han sendt til Italia for å gå i handelslære, men han kom i kontakt med katolikkene og han begynte prestestudier hos barnabittene. For oss har det særlig interesse at barnabittene nettopp av en skoleorden.
Først i 1864 kom han tilbake til Norge og ble først sogneprest i Oslo, han så imidlertid stadig til Bergen og de muligheter som var der.
Første gang vi hører om skole i tilknytning til St. Paul menighet, er i en brevveksling mellom pater Johan Daniel Stub, og biskop Studach i Stockholm høsten 1868. Pater Stub forteller om den nyoppførte prestegården og om «…….. et passelig værelse som med tiden skal tjene til skole.»
Vi vet fra senere at dette værelset var 6 meter langt, 4,4 meter bredt og med en takhøyde på 3,5 meter. Dette er prestegården de fleste av oss er oppvokst med, men som ble revet før nåværende skole ble bygget. Biskop Studach svarer: «Jeg er enig med Deres Høyærverdighet om nødvendigheten av skolen i Misjonen». Studach var i det hele en biskop med skolen i sitt hjerte, i et annet av hans brev finner vi en uttalelse som nok ofte vært være hentet fram i diskusjoner om katolske menighetsskoler: «For har vi ikke en egen skole, så er alle våre anstrengelser forgjeves. Men en katolsk skole i Norden må stå over de andre både i undervisning og oppdragelse.»
Pater Stub ble sogneprest her i byen i 1870. Med sin bakgrunn som barnerbitt, er det trolig at Stub forsøkte å få skolen i gang så fort som mulig. Helt sikre på oppstarten er vi ikke, men det er bekreftet at St. Paul skole var i virksomhet senest fra skoleårets begynnelse i august 1873. Det er derfor ingen tvil om at vi nå har grunn til å feire MINST 125-års jubileum.
Det er ellers svært lite vi vet om skolen de første 20 årene. Den må ha vært liten både ut fra lokalitetene og at det fortsatt var en ganske liten menighet.
De eldste dokumenter og protokoller fra skolen er fra begynnelsen av 1890-tallet. Da er det kommet nonner til byen og disse setter preg på skolen, men selvsagt fortsatt under sogneprestens suverene ledelse.
Skolen er 3-delt, og totalt var det rundt 40-50 elever på hele skolen, men det svingte noe fra år til og det var stor variasjon i antall barn i de ulike klasser. Vi hører om en typisk menighetsskole. Med noen få unntak, er nesten alle elevene katolikker og katolske barn gikk på St. Paul. Det er en liten skole som tjener en liten menighet. De fleste familiene lever i trange materielle kår: Mange er innvandrere, italienske gipsarbeidere, tyske mekanikere, polske musikere og sjøfolk som hadde hentet en kone i utlandet. I protokollene kan vi lese om tilpasningsproblemer og det er smått med status. St. Paul skole er en skole for små i samfunnet og det er ikke bare idyll.
Ved århundreskiftet var den typiske fraværsgrunn mangel på sko, eller at skoene var til skomakeren. Nå vet vi at det bak slike unnskyldninger også kunne ligge at foreldrene valgte å la barna arbeide i stedet for å gå på skolen – men likevel.
Det er begrenset hva elevprotokollene forteller, selv om faglige prestasjoner er beskrevet til siste desimal og frammøte til daglige gudstjenester – og søndagsmessen omhyggelig er registrert. Enkelte andre dokumenter og referater har vi hånd om, men St. Paul skole har ikke vært velsignet med utmerkede arkivsystemer.
I elevprotokollene, finner vi likevel navn som fortsatt er kjente og markerte i menigheten. For mange som er her i salen, går skolens, menighetens og skolens historie hånd i hånd. Ikke minst til alle dere: gratulerer med dagen – og takk for innsats gjennom hundre år som har vært med å prege skolen og gjøre den til hva den er i dag.
Fra århundreskiftet er vi også kommet så nært til vår tid at historien er levende på den måten at mange av oss har fått historier fra skolen overlevert direkte fra første hånds kilde.
Jeg tør likevel uten videre påstå at det vesentligste som hendte ved århundreskiftet var at Franciskussøstrene ble etablert som egen orden for bispedømmet – og med Bergen som sitt hovedsete. Den Franciskusorden vi kjenner ble innstiftet i 1901. De kunne ta i bruk det nybygde Franciskus hospital, det vi senere kjente som Moderhuset, i dag som Birgittahjemmet og som fra neste uke er menighetshus og prestegård. Med Franciskussøstrene kom skolen inn i en lang periode da søstrene i realiteten var dem som holdt skolen oppe ved flott – og ikke minst grartis innsats. Uten deres oppofrende innsats gjennom ¾ århundre, hadde St. Paul skole ikke eksistert i dag.
Det daglige livet i skolen var vel antagelig preget av samvittighetsfullt arbeid både fra elever og søstre. Fagene var bibelhistorie, katekisme og kirkehistorie – norsk, regning, naturfag, historie, sang håndarbeid og anstandsøvelser (nærmest skikk og bruk). Men det er jo, som fortsatt i dag, de negative eller pussige episoder som fører til skriftlige notater.
- Skolelokalet er fortsatt det samme, 26 m². For å få det til å gå rundt, er det undervisning for småklassene tidlige på dagen, og de større elevene om ettermiddagen. Det er trangt.
- Spørsmålet om lekeplass og utearealer var ikke det store tema ved århundreskiftet. Det var ingen selvfølge hverken med friminutt eller at elevene da skulle ut.
- Vi får høre om skolepenger, i 1907 1 krone/måned, men det var jo mange penger den gang.
- Vi før også kjenne til heftig krangel mellom presten og foreldre til barn hvor skolen ønsker en korreks. Det er intet som tyder på at hverken prest eller søstre hadde noen særlig opphøyet eller skjermet posisjon som fritok dem fra kritikk. · Vi får også høre om kalamiteter mellom prestene og søstrene i synet på undervisning og oppdragelse. Gjentatt før vi høre om problemer med at presten la seg opp i søstrenes undervisning. Da må da antagelig ha vært både sårende og urimelig – alt ettersom søstrene jevnt over var bedre utdannet som lærere enn prestene.
Det er lett å fortape seg i anekdoter og historier fra denne tiden. Derfor har jeg her luket ut flere sider fra mitt første manus. Disse histroiene kjenner dere likevel bedre selv og forteller dem mye bedre til hverandre utover kvelden.
Vi går nå inn i en lang og stabiliserende fase for skolen og menigheten. I løpet av årene som fulgte er der kommet et tilbygg til den opprinnelige prestegården og det er «hengt» et klasserom opp på kirkeveggen over sakristiet. Krypten var tatt i bruk som gymnastikksal og sløydsal.
Jeg tror livet på skolen i årene før krigen, i hovedsak må ha vært som da jeg selv var elev der fra midten av 50-tallet og til ut på 61. Skolens, menighetens, og langt på vei familienes liv var knyttet til hverandre. På godt og vondt kjente alle hverandre, møttes i kirken, på skolen og ellers.
At en innvending mot de katolske skolene var at de kunne ha et preg av ghetto, kunne forstås. Det var vel også de som sammenlignet St. Paul skole med sin lokale kommunale skole. Noen katolikker tok konsekvensen av dette og trakk sine barn ut av St. Paul skole. Så ble man da heller ikke lengre ekskommunisert og man så gjorde.
I perioden fram til 1960 var de fleste av de katolske skolene i Norge blitt nedlagt. Hovedgrunnen var at det ikke var tilstrekkelig antall skolesøstre som kunne arbeide gratis. For noen skolers vedkommende hadde det også betydning at for mange stilte spørsmål ved det faglige nivået eller miljøet på skolen.
For St. Paul var situasjonen at forholdene på den gamle, gamleskolen i prestegården til slutt ble uutholdelige. Det ble for trangt og for «krøkkete».
Tidlig på 60-tallet ble det derfor utarbeidet planer for en ny skole ved prestegården, vi skulle få et bygg i Fosswinckelsgate 2.
På denne tiden ble det gamle militærsykehuset i brakken på Florida frigjort og levert tilbake til søstrene som grunneiere. Denne brakken kunne derfor tjene som skolebygning mens det ble bygget. I 1963 flyttet skolen så til Florida, men knapt var skolen på Florida før byggeplanene ble lagt på is.
Spørsmålet nå var om dette var begynnelsen på slutten for St. Paul skole.
Skolen lot seg imidlertid ikke legge ned uten videre. Tvert imot ble fikk den nesten dobbelt så mange elever. Nå var også det typiske menighetspreget brutt. Da skolen i løpet av kort tid vokste fra 50-60 elever til nærmere 150, var det i all hovedsak ikke-katolske elever som sørget for utvidelsen. Dette var en spennende tid for skolen med en veldig utvikling av skolens preg og innhold.
Mens noen nå mente at dette ble skolens ende, så andre at nettopp dette gav den vinger og mulighet til å utvikle seg mer enn noen gang før. Det var i løpet av denne tiden at sognepresten abdiserte som skolens selvskrevne leder og overlot roret til den bedre kvalifiserte skolestyrer.
Det neste helt avgjørende året for St. Paul skole var 1970. Da ble privatskoleloven iverksatt og for første gang ble skolen sikret offentlig støtte. Fra 1970 var det realistisk også å ansette sivile lærere på skolen.
De viktigste årstallene i vår historie så langt er:
- 1873 Skolen ble grunnlagt
- 1901 Franciskussøstrene påtar seg å drive skolen.
- 1970 Privatskoleloven sikrer skolen offentlig støtte.
- 1991 For første gang kan vi ta i bruk et anlegg som er bygget for skolen.
- 1998 Nytt mellombygg tas i bruk. St. Paul skole og menighetssenter er ferdigstilt ved at også menigheten flytter inn i Birgittahjemmet.
Mens det rundt 1920 var over 20 skoler i Norge, var det bare tre som overlevde fram til privatskoleloven,: storesøster St. Sunniva i Oslo, lillebror St. Franciskus i Arendal og oss. St. Paul skole en av de tre skolene som overlevde. Hovedårsaken til dette var at opplegg og undervisning var av en slik kvalitet at det holdt mål. Her hos oss er det Franciskussøstrene vi kan takke for dette.
Gjennom hele etterkrigstiden er det riktig å rette denne takken spesielt til sr. Rita. Så fikk hun da også velfortjent Kongens medalje da hun sluttet som rektor ved skolen i 1978.
Svært mange husker tilbake til tiden på Florida med gode minner. I løpet av disse årene, fra 1963 til 1991, utviklet skolen seg fra å være en liten menighetsskole for barnetrinnet, til å være en fulldelt barne- og ungdomsskole med en klasse på hvert trinn og over 200 elever. St. Paul var blitt en mellomstor skole med en stor kontaktflate i hele byen. Det var ikke lengre så spesielt å være på St. Paul.
Også noe annet og betydningsfullt fant sted under perioden på Florida. Den annet Vatikankonsil ble avsluttet i 1965 og nå skulle beslutningen derfra gjennomføres. Dette endret en rekke forhold i Kirken, for mange gode katolikker var det som å sette opp/ned. For andre ble det en anledning til å lufte ut. I sannhet ble det luftet ut, og vi som var med på det, bør vel i sannhet innrømme at det i blant for et barn ut sammen med badevannet.
Samtidig ble krigen i Vietnam avsluttet. Selv om skolen alltid har hatt mange elever med utenlandsk bakgrunn, ble dette noe nytt. Nå kom der utlendinger i lange baner – og de var så forskjellige. Etter vietnameserne kom Ceylonesere og så Chilenere – og innimellom alle mulige andre.
På toppen av det hele hadde skolen flyttet fra kirken. Sognepresten var ikke så tydelig med lengre, det kom en rekke helt ordinære mennesker som lærere, søstrene ble færre og forsvant til slutt helt. Sr. Angeline ble den siste skolesøsteren på St. Paul da hun sluttet i 1980.
Ikke rart at mange som hadde vært knyttet til skolen gjennom år og generasjoner så seg undrende omkring og satte spørsmål ved ting og tang.
Men tiden på Florida måtte få sin ende. Selv om skolen i 1973 hadde fått en ny gymnastikkbygning, var hovedbygningen fortsatt en gammel tyskerbrakke som ikke på langt nær var tjenlig til skolebruk.
Den definitive avgjørelse kom da reguleringsplanen for veianlegget på Nygårdstangen ble vedtatt ca. 1980. Da var det bare spørsmål om å finne tjenlige løsninger eller å stenge butikken.
Ut gjennom 80-tallet ble det arbeidet med en hel serie med alternativer. Listen over bygninger og tomter som ble vurdert er lang.
Løsningen pekte seg ut ved:
- A Vi hadde et tomteareal og en visjon i tilknytning til St.- Paul kirke.
- B Vi oppnådde en erstatning fra Statens Vegvesen som gav tilstrekkelig grunnlag for å gå i gang med planlegging og senere bygging.
Etter arkitektkonkurranse valgte vi et utkast som var kalt fata morgana. Det var hyggelig at en av skolens egne elever, Helge Borgen som gikk ut fra skolen i 1949, stod bak dette forslaget. Navnet fata morgana var for provoserende og straks lagt bort, men ellers gikk vi i gang med dette prosjektet.
Den gamle prestegården ble revet og gav plass for vårt første byggetrinn. Høsten 1991 tok vi dette bygget bruk. (Arkitektgruppen CUBUS ved Helge Borgen og Eli Strandenes, prosjektledelse ved konsulentfirma NORMAN A/S ved Tom Arne Olsen). Bygget var 4.000 m² og kostet 39,5 millioner kroner. Av dette dekket erstatning fra veikontoret omlag halvparten og vi fikk et offentlig tilskudd på drøyt 2 millioner.
Noen mente vi nå burde være fornøyde og ferdige. Reform 97, med 6-åringene utløste imidlertid krav om mer plass.
Iverksetting av andre byggetrinn kom i gang. Vi har nå i høst tatt i bruk mellombygget mot Birgittahjemmet som gir oss ytterligere 1.000 m². Dette har kostet 12,5 millioner kroner og offentlig tilskudd er ca. 1,5 millioner kroner.
Vi bør nå regne St. Paul skole som fullt utbygget, i det minste angående bygninger. Som 125 åring har vi fått en fullt tjenlig skolebygning. Vi har 7 klasser på barnetrinnet, 1. – 7. klasse, og 6 klasser på ungdomstrinnet, 2 på hvert trinn, 8. – 10 klasse. Med 25 elever i hver klasse er det 325 elever.
Godt og vel halvparten av elevene er katolikker. Omlag en tredel av elevene har fremmedspråklig bakgrunn, selv om de fleste av disse selv er født i Norge.
Skolen er en arbeidsplass for drøyt 50 personer og de månedlige lønnsutgiftene er på rundt en million kroner. Offentlig støtte er 774.000 kroner per måned. I tillegg mottar vi noe for særskilt undervisning, men vi er ellers avhengig av skolepenger – rundt 4.000 kroner/elev/år og gaver.
Det inngår ikke midler til husleie i offentlig tilskudd. Skolen kunne klart seg bra økonomisk om vi hadde holdt til under en paraply, men sliter altså økonomisk siden vi har valgt å være i hus.
På skolen er vi nå likevel først og fremst glade over å ha kommet «hjem igjen», og vi gleder oss over at også menigheten nå «kommer hjem», når Birgittahjemmet i løpet av neste uke tas i bruk som menighetshus og prestegård.
I vår tid møter utdannelsesinstitusjonene mange utfordringer; fellesskapstanken i vårt samfunn settes på prøve, den kristne tro blir marginalisert og barn og unges utdanning blir stadig mer kompleks og spesialisert. I dette er det imidlertid at en fare for at undervisningen blir teknifisert og fragmentarisk – helheten tapes.
Det er en tendens i vår tid å redusere utdanning til rent tekniske og praktiske ting, men en slik tanke må være helt fremmed for oss. Kunnskap skal ikke betraktes som et middel til rikdom og suksess, men som et kall til å være ansvarlig og tjene andre.
Arbeidet for å binde sammen tro og kultur ligger i den katolske skolens natur. Det er derfor intet skille mellom vektlegging på læring og dannelse, og hele skolens liv skal være en søken etter sannhet. Hvert menneskes materielle og åndelige behov står i sentrum for den kristne tro, og den katolske skolen må alltid ha som mål å utvikle hele mennesket.
Nettopp derfor er det i dag, minst like viktig som før, at vi holder vår skole i gang. Som katolsk skole har som en særskilt målsetting å forene tro og kultur, tro og liv. Religiøs forankring og oppdaterte kunnskaper lar seg forene. Religiøs overbevisning og et liv i samfunn med andre hører i hop. Vi sier : takk – begge deler.
Utfordringene fremover står i kø, og vi gleder oss til å gå løs på dem.