Når jeg tenker på St. Paul skole, ser jeg som oftest et eller annet klasserom foran meg.
Jeg kom på St. Paul skole høsten 1934, hadde lærerutdannelse fra Nederland. Jeg kunne litt norsk, men hadde vanskelig for å forstå barna til å begynne med.
Ved inngangen til vårt århundre hadde St. Paul skole allerede eksistert i en liten mannsalder. Den hadde funnet sin form i den meget lange stabile perioden mellom opp starten i 1870-årene og den store ekspansjonen etter andre verdenskrig.
Barns oppvekst og kristne liv har alltid vært en hjertesak for Den katolske kirke. Den ser på sine skoler som ett av de viktigste tilbud om hjelp til foreldre og andre oppdragere når det gjelder forming av karakteren og undervisning.
Med bygging av nytt skole- og menighetssenter står vi foran en ny epoke i skolens historie. På bakgrunn av dette vil vi ta for oss en del trekk i utviklingen den siste menneskealder – ca. 30 år.
Vi bodde på Laksevågsiden , og den gangen var det ingen bro over Puddefjorden. Vi var 7 stykker på skolen som måtte ta fergen, og den gikk aldeles uregelmessig. Vi visste aldri når den kom, så vi hadde alltid god unnskyldning når vi kom for seint.
Det er vel egentlig unødvendig å si at jeg er glad og takknemlig i dag når nå et stort og lenge næret ønske er blitt oppfylt i og med at skolen har fått sin gymnastikksal og samtidig de klasserom og andre tilleggsrom som måtte komme hvis man skulle kunne si at St. Paul skole er fullt utbygget.
Norge fikk ny dissenterlov i 1845 som gjorde katolsk virksomhet lovlig i hele Norge. Bergen fikk da besøk av en katolsk prest, for første gang etter reformasjonen. Det ble antatt at tallet på katolikker i byen var såpass stort at det var behov for en prest.
Rektor Gjermund Høghs tale ved grunnsteinnedleggelsen 4. mai 1990.
Biskop Grans preken under pontifikalmessen 4. mai 1990 i forbindelse med grunnstennedleggelsen for St. Paul skole og menighetssenter.